Siste tilskudd til samlingen, før åpningen av sommersesongen 2016

 

Fra Marrokko kommer denne nydelige kondritten, som antagelig er et svært «nytt» fall. Skorpen er ikke «vindslepet» og graden av «nedbryting» er minimal.

En flott liten film!

Når kondrulene forsvinner…

Den opprinnelig steinmeteoritten – primitiv kondritt – består i hovedsak av sammenkittet grus. Gruskornene har fått navn etter det greske ordet for grus, og hetet «Kondruler». Disse gruskornene er i utgangspunktet som regel runde, ofte under en millimeter store, og stammer fra materialet i den «skyen» som etterhvert klumpet seg til større og større klumper – kloder, når solsystemet vår formet seg, planetene dannet seg og alt «falt på plass» Jo større kloder, eller kraftige sammenstøt, disse «grusklumpenene» inngikk i, ble en del av, – jo mer trykk og varme ble de utsatt for, og omdannet av.

Omdanningen handlet om mye, både mineralogisk og strukturelt.

Jeg forsøkt å på en enkel måte vise hvilken betydning dette hadde, når det gjaldt kondrulene, – de opprinnelige gruskornene.

På dette bildet er omdanningen minimal. Der ser en gruskorn – kondruler, lett. En ser også en høy forekomst av metall (jern/nikkel)

Her har det skjedd betydelig mer omdanning, de fleste kondrulene er «visket ut» – har smeltet, men noen er fortsatt meget godt synlige. (forskjellen skyldes ofte hvilke mineraler kondrulen består av)

På dette tredje bildet er omdanningen nesten total. Men, bare nesten; dersom du ser godt etter, så ser du på en måte de svake omrissene av tidligere tydelige kondruler, ikke sant?

Samtidig vi en kunne se at det er mye metall på det første bildet, men lite på det siste. Under omdanning så synker metallet innover i kloden, og danner etterhvert klodens metallkjerne, akkurat som her på jorda, hvor vår klodes kjerne består at tunge metaller.